Alle burde ha muligheten til å bli en suksessfull fotograf. Dette er Emma Svenssons hovedmotivasjon. Hun begynte å fotografere konserter for 20 år siden. I en verden dominert av menn var det ingen som tok henne på alvor, men hun har bevist at alle tok feil. Hun opprettet en egen hjemmeside, som siden har vokst til å bli et byrå som representerer vellykkede fotografer, og hadde sitt eget fotograferingsselskap som for det meste sysselsatte kvinnelige fotografer. Selv i sitt personlige liv flytter hun grensene: ved å erobre Europas høyeste fjell, beviser hun at kvinner kan oppnå alt det menn kan: «Kvinner burde ikke tenke at de er menns underlegne.»
Hun husker fremdeles når kjærligheten til fotografering startet: «Da jeg var elleve fant jeg videokameraet til foreldrene mine. Det var favorittleketøyet mitt. Jeg ønsket å bli regissør.» Siden fotografering er et konkurransepreget yrke, rådet medinnbyggerne i den lille svenske landsbyen henne til å ikke satse på en karriere innen fotografering. Det ville bli vanskelig å livnære seg på det. «Så jeg fotograferte ikke på flere år. Da jeg dro på en konsert i 2002, tok jeg med et kamera. Selv om jeg aldri hadde fotografert en konsert før, visste jeg med en gang jeg begynte, at det var dette jeg skulle gjøre. Det var kjærlighet ved første blikk.»
Internett var på vei opp. «Det fantes mange nettsteder med tekster om musikk, men de hadde ikke mange konsertbilder. Derfor startet jeg et nettsted. På den tiden var det virkelig vanskelig å være en kvinnelig fotograf i en verden dominert av middelaldrende menn. Ingen tok meg på alvor; de hilste ikke engang på meg. Som kvinne fikk jeg ikke lov å komme bak scenen hvor mennene oppholdt seg.
Men jeg fikk lagt ut flere og flere bilder på nettstedet mitt, og jeg ba andre unge og ambisiøse fotografer om å bli med. Vi gikk ikke upåaktet hen: aviser og magasiner begynte å bruke bildene våre, og vi utviklet oss til et vellykket byrå. De gamle fotografene hatet oss. Femten år på rad vant fotografene våre priser for de beste konsertfotografiene. Noen av dem har blitt utrolig suksessrike fotografer, mens andre er bilderedaktører eller jobber for gallerier. Jeg er stolt over å ha spilt en liten rolle i suksessen deres.»
Som fotograflærer la hun merke til at 95 prosent av jobbene innen fotografering gikk til menn etter eksamen, selv om 80 prosent av fotostudentene var kvinner. «Både agenter og menneskene som ansatte var menn. Jeg motsto denne skjevheten og prøvde å skape oppmerksomhet rundt den. Det førte med seg mer enn nok problemer, men det var verdt det. Unge kvinnelige fotografer takket meg til og med for at jeg gjorde dette. Det ga dem styrken til å satse på sine karrierer som fotografer.»
En annen hendelse som endret Emmas liv, var da hun så filmen Everest mens hun satt i et fly. «Jeg fløy til New Zealand. Filmen inspirerte meg på omtrent samme måte som de første konsertbildene mine gjorde. Jeg visste bare at jeg måtte begynne med fjellklatring. Folk – til og med min daværende kjæreste – sa at jeg ikke burde gjøre det. De sa at fjellklatring er altfor farlig for kvinner. Men jeg gjorde det likevel. Etter å ha besteget det høyeste fjellet i Europa, visste jeg at jeg ønsket å fortsette med dette. Så jeg satte meg et mål: å klatre Europas høyeste fjell om et år. Og det gjorde jeg. Og mer: Jeg klatret i 61 fjell.»
Nå for tiden deler hun tiden mellom fotografering og fjellklatring. «Halvparten av tiden fotograferer jeg, den andre halvparten tilbringer jeg på fjellet.» Hun møter fortsatt mange fordommer: «Når du vokser opp som kvinne, blir du lært opp til å være redd for denne typen eventyr. Det er farlig å reise alene, å gjøre eventyrlige ting. Jeg nekter å godta dette. Jeg reiser til øde steder, og jeg har aldri vært redd. At du er kvinne betyr ikke at du ikke kan leve livet fullt ut.»
Hun har sitt eget studio med bare kvinnelige kollegaer. «Jeg pleide å sysselsette 12 personer, men med fjellklatringen blir dette litt vanskelig nå. Så jeg er tilbake til tre personer: en planlegger, en fotograf og en assistent, og jeg fører også tilsyn over praktikanter. Da jeg ansatte nye folk, var brevene skrevet av kvinner de beste av de 100 jeg mottok. Det kan være veldig ensomt å være fotograf, så det er hyggelig å jobbe sammen i et team, gi tilbakemeldinger på hverandres arbeid og høre andre meninger.»
For ett år siden jobbet hun med Panasonic LUMIX-kameraer for første gang. «Jeg prøvde Panasonic LUMIX S1R. Jeg ble helt slått ut av kvaliteten på bildene; det var en åpenbaring! Når jeg klatrer bruker jeg et Panasonic LUMIX GX9. Jeg har kameraet hengende rundt nakken, siden jeg knapt ville brukt det om det lå i ryggsekken. Det må derfor tåle ganske mye: regn, snø og sammenstøt med steiner. Og det fungerer fortsatt perfekt, selv etter et år under skikkelig tøffe forhold.»
Emma Svensson
Emma Svensson begynte som fotograf i 2002 og fotograferte musikkartister og konserter. Hun etablerte seg også et navn som motefotograf. Ved siden av verdensrekordinnsatsen om å klatre 61 av Europas fjell, driver hun et travelt studio hvor hun sysselsetter en rekke kvinnelige fotografer. Hun jobber for likestilling og endring for kvinner i fotografering, samtidig som hun brenner for å inspirere folk til å følge sine personlige drømmer.
